Vurderingspraksis og læringssyn

Olga Dyste gjør i sin artikkel ”Læringssyn og vurderingspraksis” (2009) rede for sitt syn på sammenhengene mellom ulike perspektiv på læring og vurderingspraksis. Først to definisjoner av begrepet læring:

”Læring betyr tilegnelse og modifikasjon av kunnskap, ferdigheter, strategier, holdninger og atferd” (Schunk, 2000). ”Læring betyr å meistre aktivitetar, handlingar og språklege diskursar innafor eit fellesskap” (Lave & Wenger, 1991).

Dyste (2009) ser sammenhenger mellom læringssyn og vurderingspraksis ved å sette disse opp i tabell og prøver å vise hvilken type vurdering som blir gjort alt etter læringssyn.

Behavioristisk perspek.	Kognitivt perspek.	Sosiokulturelt/situert perspek.
Læring: - overføring av kunnskap - bit-for-bit-læring - stimulus/respons	Læring: - konstruktivistisk - individuelle kognitive strategier - kontekstfri - metakognisjon	Læring: - sosial-konstruktivistisk - interaktivitet, dialog - språk - praksisfelleskap - mesterlæring
Vurdering: - intelligenstester - antall - detaljkunnskap	Vurdering: - forståing av generelle prinsipp - metoder for problemløsning - større prosjekt	Vurdering: - kvaliteten på elevens deltakelse i læringsaktiviteter - integrert vurdering i  læringsprosessene

Ut fra denne tabellen gir forfatteren tydelige synspunkter på hvordan vurdering forekommer i forhold til det læringssyn som framkommer. Testing som vurderingsform framkommer i et behavioristisk perspektiv, mens vurdering intregrert i læringsprosesser (der prosess, egenvurdering er nærmest like viktig som resultatet) havner i kolonnen for sosiokulturelt/situert perspektiv.

”Når forming av identitet er et så vesentleg aspekt ved læring, er det nødvendig å utvikle vurderingsformer som gir elevane rom for å uttrykke seg sjølve og si framveksande sjølvforståing” (Dyste, 2009, s 38). Forfatteren ser allikevel lite samsvar mellom vurderingspraksis og læringssyn. Ta for eksempel PISA, TIMMS og PIRLS. Dette er typiske behavioristiske tester som kun måler individuelle ferdigheter, men som er godt forankret i dagens skolekultur der denne er mer tuftet mot helhetlig vurdering, respons, egenvurdering og faglig/sosial læring som viktige momenter.

Dyste fremmer et nytt perspektiv på vurdering; dialogperspektivet. ”Dialogisme handler om korleis kunnskap og forståling blir til” (Dyste, 2009, s 47). Her kommer vurdering til syne som klasserombasert, utformet av instanser utenfor skolen, der vurderingskriteriene er bestemt av andre og at tilbakemelding kommer som karakter eller score (skolens tilstand). ”Dialogisk vurdering bygger på deltakarmetaforen og involverer elevane i vurderinga på fleire nivå. Det gjeld drøfting av oppgåvene som blir gitt, utvikling og drøfting av vurderingskriterium, respons til medelevar, bruk av tilbakemelding og til sist egenvurdering” (Dyste, 2009, s 48). Undervisning og vurdering kan gå kontinuerlig der samtale er viktig. Språk utvikles i dialog (Vygotskij 1986).

Forfatteren avrunder sin artikkel med å se sammenhengen med læringssyn/vurderingspraksis opp mot Kunnskapsløftet. Dyste mener Kunnskapsløftet har et læringssyn basert på en kombinasjon av kognitive og sosiokulturelle perspektiv på læring.